Politisk plattform

La Dublin bli hørt!

“Mitt Dublin-kontor vil bli et senter for informasjon og læring, der man kan lære om beste praksis i hele Europa i spørsmål som har stor betydning for Dublins befolkning. Jeg vil etablere workshops og utveksle informasjon og kompetanse. Dublin vil for første gang få se det aller beste Europa har å by på.

En stemme for Dublin

Klikk på lenken for ren tekst for å få en ren tekstversjon av Brendans politikk for EU, bolig, arbeidstakerrettigheter, migrasjon og helsevesen. KUN TEKST

Politiske retningslinjer

Irske EU-parlamentarikere har aldri brakt det beste av Europa tilbake til Dublin. De har vært passive og selvtilfredse. EU har mange mangler, blant annet et demokratisk underskudd i sine strukturer. Men alt er ikke så ille, og Dublins innbyggere går glipp av det beste av Europa.

Hvorfor koster barnepass i Tyskland bare en brøkdel av hva det koster i Dublin, der det er den største hindringen for at kvinner kan jobbe?

Hvordan kan Sverige ha et utdanningssystem som virkelig er “hele livet” fra de tidligste alderstrinnene og som også omfatter “omsorg utenfor skolen”?

Hvordan kan Finland i praksis utrydde hjemløsheten?

Kunne vi ikke i det minste ha nytte av å diskutere og lære om Portugals narkotikabehandlingssystem?

Irene har aldri blitt vist den transaksjonelle fellesskapsverdien og det reelle potensialet i EU. Som din uavhengige EU-parlamentariker i Dublin vil jeg gjøre noe som aldri har blitt gjort før.

LØFTE ‘Dublin-kontoret mitt skal bli et senter for informasjon og læring, der man kan lære om beste praksis i hele Europa i spørsmål som har stor betydning for Dublins befolkning. Jeg vil etablere workshops og utveksle informasjon og kompetanse. Dublin vil for første gang få se det aller beste Europa har å by på.’

Jeg har aldri hørt noen irsk MEP spørre:

“hvordan fungerer Belgias tilnærming til folkehelsetiltak”, eller

“Hvordan klarer tyskerne å holde barneomsorgskostnadene så lave?”, eller

“Hvordan leverer borettslagene i byer som Berlin og Antwerpen rimelige boliger?”.

Som din uavhengige EU-parlamentariker i Dublin stiller jeg disse spørsmålene og bringer svarene, og menneskene, til deg.

Jeg er ikke passiv. Jeg ønsker å skape forandring. Det er den jeg er, og det er det jeg alltid har forsøkt å gjøre i mitt arbeid og mitt liv. Jeg ønsker å bli din MEP fordi jeg vil bidra til å informere Dublins befolkning om hvordan de har blitt “gasset” til å akseptere at den nåværende måten å gjøre ting på, Fianna Fail og Fine Gaels måte, er den eneste måten.

Det er det ikke, og det er en fiasko! Vi må åpne sinnet og øynene våre for det beste av Europa.

EU er stappfullt av land som er like forpliktet til en kapitalistisk modell som Irland alltid har vært, og likevel kan det faktisk gi :

-universelle helsetjenester

- billig barnepass,

- 4 dagers arbeidsuke

- 10 ukers ferie for arbeidstakere

- reelt gratis universitetsutdanning

- en lovfestet “rett til bolig

- konkurransedyktige priser på bilforsikring og mye mer.

Trenger ikke innbyggerne i Dublin disse tingene? Fortjener vi ikke disse tingene?

I tillegg til å tale høyt for Dublin og sette Dublin i hjertet av Europa, vil jeg bringe alt du trenger å vite om det beste Europa har å by på i alle disse spørsmålene og mer til, rett inn i lokalsamfunnet ditt.

Jeg tilbyr en helt ny måte å se på EU på, en helt ny tilnærming. Som din uavhengige EU-parlamentariker kommer jeg til å levere 100 % og en ny og frisk måte å se på Europa og vurdere hvordan vi kan løse Dublins problemer på.

PLASSER DUBLIN I HJERTET AV EUROPA — LA DUBLIN BLI HØRT

Boligkrisen er et direkte resultat av regjeringens politikk. Det er ikke en tilfeldighet eller “Guds vilje”. Det er det direkte og eneste mulige resultatet av regjeringens klare valg om ikke å bygge offentlige boliger.

Bakgrunnen for dette valget er Thatcher-ideologien, som går tilbake til begynnelsen av 1980-tallet, og som går ut på å behandle det grunnleggende menneskelige behovet og retten til tak over hodet som en profittvare, til og med som en luksus, uten hensyn til de menneskelige konsekvensene. Alle regjeringspartiene siden den gang har sluttet seg til denne ideologien i en slik grad at de lokale myndighetene er blitt fratatt evnen til å bygge boliger og kompetansen og ressursene til å produsere og vedlikeholde ekte offentlige boliger. I stedet har de overlatt dette fellesgodet helt og holdent til en grådig privat sektor som er fullstendig blottet for omtanke for fellesskapets beste og sosiale behov.

Flere tiår med denne høyreekstreme ideologien har resultert i at det bare er en bitteliten offentlig boligmasse igjen. I mellomtiden er det generasjoner av unge mennesker som har forventninger om å eie sin egen bolig, noe som ikke er mer enn en ønskedrøm som de lever i 20‑, 30- og til og med 40-årene, mens de lever bisarre liv og er avhengige av foreldre eller annen familie når de burde leve selvstendige liv. Det finnes mange andre bisarre og umenneskelige konsekvenser av denne ideologien:

Separerte og skilte par som er tvunget til å bo sammen
“Couchsurfing” og en kultur av påtvunget hjemmeavhengighet
Mennesker tvinges til å bo flere timer borte fra jobben, med alvorlige helse- og miljøkonsekvenser til følge.
Sjokkerende nivåer av hjemløshet, inkludert hjemløshet blant barn, ødelegger liv og skaper umenneskelige levekår som er uforenlige med et sivilisert samfunn.

Irland trenger et massivt program for offentlig boligbygging som kan konkurrere med den grådige private boligsektoren. Dette vil ha den nødvendige dobbelte effekten av å øke tilbudet og redusere kostnadene, og dermed avhjelpe boligkrisen. Sentralt, og gjennom lokale myndigheter, ville et slikt program for offentlige hus innebære at omsorgen for befolkningen og gjenoppbyggingen av levende, funksjonelle lokalsamfunn ble satt over dagens mislykkede boligmodell, som utelukkende er basert på profitt og Thatcher-ideologi.

Over hele Europa er det mulig å få til en god folkehelsepolitikk, og eksempler som Wien har vist seg å være et forbilde til etterfølgelse. Vi må fjerne den splittende ideologien fra boligmarkedet og bygge offentlige boliger nå. Ingenting annet er i stand til å håndtere nødsituasjonen.

Mange arbeidstakere og familier opplever at lønningene deres ikke holder tritt med levekostnadene, inflasjonen, husleie- og eiendomsprisene og de stigende energi- og transportkostnadene. Når det gjelder arbeidstakerrettigheter, er Irland en bakevje sammenlignet med andre EU-land som Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland og Spania. Til og med enkelte delstater i USA tillater den typen forhandlingsrettigheter som mange irske arbeidstakere nektes. Toryene i Storbritannia sørger for kollektiv forhandlingsrett i hele den private sektoren.

Men ikke i Irland!

Når arbeidstakere kan gå sammen på lovlig vis i hele Europa, og til og med i offentlig sektor her til lands, er de i stand til å beskytte inntekten og levebrødet sitt på en mer effektiv måte. Men disse grunnleggende rettighetene nektes på merkelig vis mange arbeidstakere her. Dette fører til usikre arbeidsforhold, lav lønn, “arbeidsfattigdom” og alvorlig misbruk og lidelse på hele arbeidsmarkedet.

Jeg var nylig på besøk og omvisning i Europaparlamentet. Blant alle de temaene som parlamentet tar opp og som blir belyst på turneen, nevnes ikke arbeidstakerrettigheter noe sted. Blant alle yrkene til MEPene som er listet opp, er det ingen fagforeningsfolk som er fremhevet som parlamentarikere. Jeg tror ikke at noen irske EU-parlamentarikere har tatt opp de forferdelige rettighetene til irske arbeidstakere i forhold til EUs standarder i løpet av den foregående femårsperioden. Dette er feil, og det haster med å gjøre noe med det.

Likevel ønsker EU å øke betydningen av kollektive forhandlinger på hele kontinentet. Irland gjør motstand. Som ditt parlamentsmedlem for Dublin vil jeg være en stolt representant for irske arbeidstakere og fremheve deres “manglende rettigheter” overfor Europaparlamentet, og samtidig vil jeg fremheve i Irland hvordan fremskritt i europeiske arbeidstakerrettigheter må ratifiseres fullt ut og anvendes i Irland uten ytterligere forsinkelser, unnvikelser eller unnskyldninger.

Det er på tide at en irsk EU-parlamentariker tar opp denne saken på vegne av irske arbeidstakere, og jeg har erfaringen og kunnskapen til å gjøre det på deres vegne.

Tekst kommer

Som kreftoverlever, og også av familiære årsaker, er jeg godt kjent med helsevesenet vårt. Det er et dysfunksjonelt system fullt av hardtarbeidende, dedikerte omsorgspersoner som håndterer problemer de ikke selv har skapt så godt de kan. Nok en gang er årsaken til dysfunksjonen ideologisk. Løsningen er åpenbar og er allerede vedtatt av det irske folket.

Vi har stemt for, og blitt lovet, et enstrenget helsevesen som er gratis der det brukes, og som utelukkende er basert på helsebehov og ingen andre faktorer. Ingen skal dø eller forbli syke på grunn av mangel på helsetjenester som de kunne fått hvis de bare hadde hatt mer penger eller en privat helseforsikring. Det er en uanstendighet. Alle partier har lovet den grunnleggende reformen som trengs i systemet vårt, men ingen har levert. Dette er et åpenbart brudd på mandatet de har fått av folket som har valgt dem.

“Slaintecare” må prioriteres og leveres på tvers av partiene for oss alle. Befolkningens helse er for viktig til å være gjenstand for politiske tilfeldigheter eller et uhensiktsmessig profittmotiv som til tider avgjør hvem som lever og hvem som dør basert på hvor velstående folk er. Dette må få en slutt.

Tilbake til fanemenyen

Politiske retningslinjer

Irske EU-parlamentarikere har aldri brakt det beste av Europa tilbake til Dublin. De har vært passive og selvtilfredse. EU har mange mangler, blant annet et demokratisk underskudd i sine strukturer. Men alt er ikke så ille, og Dublins innbyggere går glipp av det beste av Europa:

Hvorfor koster barnepass i Tyskland bare en brøkdel av hva det koster i Dublin, der det er den største hindringen for at kvinner kan jobbe?
Hvordan kan Sverige ha et utdanningssystem som virkelig er “hele livet” fra de tidligste alderstrinnene og som også omfatter “omsorg utenfor skolen”?
Hvordan kan Finland i praksis utrydde hjemløsheten?
Kunne vi ikke i det minste ha nytte av å diskutere og lære om Portugals narkotikabehandlingssystem?

Irene har aldri blitt vist den transaksjonelle fellesskapsverdien og det reelle potensialet i EU. Som din uavhengige EU-parlamentariker i Dublin vil jeg gjøre noe som aldri har blitt gjort før.

LØFTE ‘Dublin-kontoret mitt skal bli et senter for informasjon og læring, der man kan lære om beste praksis i hele Europa i spørsmål som har stor betydning for Dublins befolkning. Jeg vil etablere workshops og utveksle informasjon og kompetanse. Dublin vil for første gang få se det aller beste Europa har å by på.’

Jeg har aldri hørt noen irsk MEP spørre:

“hvordan fungerer Belgias tilnærming til folkehelsetiltak”, eller

“Hvordan klarer tyskerne å holde barneomsorgskostnadene så lave?”, eller

“Hvordan leverer borettslagene i byer som Berlin og Antwerpen rimelige boliger?”.

Som din uavhengige EU-parlamentariker i Dublin stiller jeg disse spørsmålene og bringer svarene, og menneskene, til deg.

Jeg er ikke passiv. Jeg ønsker å skape forandring. Det er den jeg er, og det er det jeg alltid har forsøkt å gjøre i mitt arbeid og mitt liv. Jeg ønsker å bli din MEP fordi jeg vil bidra til å informere Dublins befolkning om hvordan de har blitt “gasset” til å akseptere at den nåværende måten å gjøre ting på, Fianna Fail og Fine Gaels måte, er den eneste måten.

Det er det ikke, og det er en fiasko! Vi må åpne sinnet og øynene våre for det beste av Europa.

EU er stappfullt av land som er like forpliktet til en kapitalistisk modell som Irland alltid har vært, og likevel kan det faktisk gi :

-universelle helsetjenester

- billig barnepass,

- 4 dagers arbeidsuke

- 10 ukers ferie for arbeidstakere

- reelt gratis universitetsutdanning

- en lovfestet “rett til bolig

- konkurransedyktige priser på bilforsikring og mye mer.

Trenger ikke innbyggerne i Dublin disse tingene? Fortjener vi ikke disse tingene?

I tillegg til å tale høyt for Dublin og sette Dublin i hjertet av Europa, vil jeg bringe alt du trenger å vite om det beste Europa har å by på i alle disse spørsmålene og mer til, rett inn i lokalsamfunnet ditt.

Jeg tilbyr en helt ny måte å se på EU på, en helt ny tilnærming. Som din uavhengige EU-parlamentariker kommer jeg til å levere 100 % og en ny og frisk måte å se på Europa og vurdere hvordan vi kan løse Dublins problemer på.

PLASSER DUBLIN I HJERTET AV EUROPA — LA DUBLIN BLI HØRT

Boligkrisen er et direkte resultat av regjeringens politikk. Det er ikke en tilfeldighet eller “Guds vilje”. Det er det direkte og eneste mulige resultatet av regjeringens klare valg om ikke å bygge offentlige boliger.

Bakgrunnen for dette valget er Thatcher-ideologien, som går tilbake til begynnelsen av 1980-tallet, og som går ut på å behandle det grunnleggende menneskelige behovet og retten til tak over hodet som en profittvare, til og med som en luksus, uten hensyn til de menneskelige konsekvensene. Alle regjeringspartiene siden den gang har sluttet seg til denne ideologien i en slik grad at de lokale myndighetene er blitt fratatt evnen til å bygge boliger og kompetansen og ressursene til å produsere og vedlikeholde ekte offentlige boliger. I stedet har de overlatt dette fellesgodet helt og holdent til en grådig privat sektor som er fullstendig blottet for omtanke for fellesskapets beste og sosiale behov.

Flere tiår med denne høyreekstreme ideologien har resultert i at det bare er en bitteliten offentlig boligmasse igjen. I mellomtiden er det generasjoner av unge mennesker som har forventninger om å eie sin egen bolig, noe som ikke er mer enn en ønskedrøm som de lever i 20‑, 30- og til og med 40-årene, mens de lever bisarre liv og er avhengige av foreldre eller annen familie når de burde leve selvstendige liv. Det finnes mange andre bisarre og umenneskelige konsekvenser av denne ideologien:

Separerte og skilte par som er tvunget til å bo sammen
“Couchsurfing” og en kultur av påtvunget hjemmeavhengighet
Mennesker tvinges til å bo flere timer borte fra jobben, med alvorlige helse- og miljøkonsekvenser til følge.
Sjokkerende nivåer av hjemløshet, inkludert hjemløshet blant barn, ødelegger liv og skaper umenneskelige levekår som er uforenlige med et sivilisert samfunn.

Irland trenger et massivt program for offentlig boligbygging som kan konkurrere med den grådige private boligsektoren. Dette vil ha den nødvendige dobbelte effekten av å øke tilbudet og redusere kostnadene, og dermed avhjelpe boligkrisen. Sentralt, og gjennom lokale myndigheter, ville et slikt program for offentlige hus innebære at omsorgen for befolkningen og gjenoppbyggingen av levende, funksjonelle lokalsamfunn ble satt over dagens mislykkede boligmodell, som utelukkende er basert på profitt og Thatcher-ideologi.

Over hele Europa er det mulig å få til en god folkehelsepolitikk, og eksempler som Wien har vist seg å være et forbilde til etterfølgelse. Vi må fjerne den splittende ideologien fra boligmarkedet og bygge offentlige boliger nå. Ingenting annet er i stand til å håndtere nødsituasjonen.

Mange arbeidstakere og familier opplever at lønningene deres ikke holder tritt med levekostnadene, inflasjonen, husleie- og eiendomsprisene og de stigende energi- og transportkostnadene. Når det gjelder arbeidstakerrettigheter, er Irland en bakevje sammenlignet med andre EU-land som Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland og Spania. Til og med enkelte delstater i USA tillater den typen forhandlingsrettigheter som mange irske arbeidstakere nektes. Toryene i Storbritannia sørger for kollektiv forhandlingsrett i hele den private sektoren.

Men ikke i Irland!

Når arbeidstakere kan gå sammen på lovlig vis i hele Europa, og til og med i offentlig sektor her til lands, er de i stand til å beskytte inntekten og levebrødet sitt på en mer effektiv måte. Men disse grunnleggende rettighetene nektes på merkelig vis mange arbeidstakere her. Dette fører til usikre arbeidsforhold, lav lønn, “arbeidsfattigdom” og alvorlig misbruk og lidelse på hele arbeidsmarkedet.

Jeg var nylig på besøk og omvisning i Europaparlamentet. Blant alle de temaene som parlamentet tar opp og som blir belyst på turneen, nevnes ikke arbeidstakerrettigheter noe sted. Blant alle yrkene til MEPene som er listet opp, er det ingen fagforeningsfolk som er fremhevet som parlamentarikere. Jeg tror ikke at noen irske EU-parlamentarikere har tatt opp de forferdelige rettighetene til irske arbeidstakere i forhold til EUs standarder i løpet av den foregående femårsperioden. Dette er feil, og det haster med å gjøre noe med det.

Likevel ønsker EU å øke betydningen av kollektive forhandlinger på hele kontinentet. Irland gjør motstand. Som ditt parlamentsmedlem for Dublin vil jeg være en stolt representant for irske arbeidstakere og fremheve deres “manglende rettigheter” overfor Europaparlamentet, og samtidig vil jeg fremheve i Irland hvordan fremskritt i europeiske arbeidstakerrettigheter må ratifiseres fullt ut og anvendes i Irland uten ytterligere forsinkelser, unnvikelser eller unnskyldninger.

Det er på tide at en irsk EU-parlamentariker tar opp denne saken på vegne av irske arbeidstakere, og jeg har erfaringen og kunnskapen til å gjøre det på deres vegne.

Tekst kommer

Som kreftoverlever, og også av familiære årsaker, er jeg godt kjent med helsevesenet vårt. Det er et dysfunksjonelt system fullt av hardtarbeidende, dedikerte omsorgspersoner som håndterer problemer de ikke selv har skapt så godt de kan. Nok en gang er årsaken til dysfunksjonen ideologisk. Løsningen er åpenbar og er allerede vedtatt av det irske folket.

Vi har stemt for, og blitt lovet, et enstrenget helsevesen som er gratis der det brukes, og som utelukkende er basert på helsebehov og ingen andre faktorer. Ingen skal dø eller forbli syke på grunn av mangel på helsetjenester som de kunne fått hvis de bare hadde hatt mer penger eller en privat helseforsikring. Det er en uanstendighet. Alle partier har lovet den grunnleggende reformen som trengs i systemet vårt, men ingen har levert. Dette er et åpenbart brudd på mandatet de har fått av folket som har valgt dem.

“Slaintecare” må prioriteres og leveres på tvers av partiene for oss alle. Befolkningens helse er for viktig til å være gjenstand for politiske tilfeldigheter eller et uhensiktsmessig profittmotiv som til tider avgjør hvem som lever og hvem som dør basert på hvor velstående folk er. Dette må få en slutt.